Eg vert ofte både motlaus og lei når eg ser ut på snøen som driv om novene og lavar ned. Utan ende kan det synest. Og eg veit at snart må eg starte snøfresen (og takk for den, snøskuffe har eg streva nok med) og veit kva som fylgjer med det, blåkvite fingrar og tær, og trøytte lunger.
Men så opnar det kvitgrå seg og sola kikar fram, og då er alt strevet gløymt. Då må eg berre gle meg over kor fagert det er når nysnøen dekkjer alt, og sola sine strålar legg seg over fjell og fjord.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar